Jeg har fått meg jobb!!
Ja, det er ikke mange månedene siden jeg sa akkurat det samme, men denne gang er det “ordentlig” jobb!
Jeg har visst ikke fortalt dere at jeg ikke kom inn på skole. f*!2/(=#!!!! sa jeg når jeg fikk vite det. Det var rekordmange søkere i år, så snittet steg fryktelig mye. Etter noen dager med stress, sjelesøking og vurdering av alternativer, bestemte jeg meg for å begynne å jobbe. Først bare for et år, men nå har jeg kommet frem til at jeg ser det an. Kanskje jeg kommer til å trives så godt at jeg vil jobbe noen år, kanskje dukker drømmejobben opp, kanskje begynner jeg å studere til høsten igjen. Vi ser!
Men uansett, nå har jeg da fått min første skikkelige jobb! Type jobb der jeg begynner klokken 8 om morgenen (fy f… det er tidlig..), slutter halv fire, sitter på kontor og går med fine klær og nydelige høye sko <3 Jeg elsker at jeg kan (må) pynte meg for å gå på jobb! 
Jeg har endelig fått brukt min nye dress, ikke hel, men bukse og jakke hver for seg, og flere av skoparene som har stått ubrukt i flere måneder.
Så i dag nettshoppet jeg for å få flere fine jobbeklær. Har ikke så veldig mye av det, sånt har liksom ikke blitt prioritert i studietiden. Ikke at lønnen er så mye å skryte av, men bedre enn studielånet er den jo 
Blant annet skjorten øverst og disse nyyyydelige skoene fra Nelly. I tillegg en bukse fra Mango som ser utrolig fin ut, krysser bare fingrene for at den blir like fin på meg!
Ikke spør hva jeg jobber med, jeg vet ikke selv en gang… Seriøst, jeg har fortsatt ikke skjønt poenget, ikke helt hvertfall. Har jo lært en del av det jeg skal gjøre, synes jeg har blitt ganske flink siden jeg begynte på mandag, og jeg skjønner vel forsåvidt det jeg har lært meg nå. Men det er fortsatt mye gresk. Det er ikke en økonomijobb 
Men det får bli neste gang, nå trengte jeg bare en jobb fort som fy, og jeg trenger relevant arbeidserfaring. Det er en relativt stor bedrift også, så det er jo ikke akkurat verste stedet å begynne!
I morgen har jeg “fri” for å jobbe min siste helg i fotobutikken, litt vemodig egentlig. Trodde faktisk ikke jeg kom til å synes at det er trist å slutte, man kjenner seg selv tydeligvis ikke godt nok.
